| Arne
Nordheim (1931- ) |
Arne
Nordheim har i over 30 år vært en av de mest fremtredende
skikkelser i norks musikkliv, hvor han er er kjent for å
gå sine egne veier. "Han fikk ingen undervisning
i komposisjon under studietiden, men verden fikk musikken hans
likevel" er det også blitt sagt.
Arne Nordheim (født i Larvik 20. juni 1931) studerte orgel,
klaver og musikkteori under Norges beste lærere ved Musikkonservatoriet
i Oslo i årene 1948-51. Han startet der med et ønske:
å bli kirkeorganist. Den unge Nordheim synes det var viktig
at det var et levebrød å gå til etter studiene,
og ønsket å kunne få en fast og trygg jobb
i kirken. Men etter at Nordheim hørte Mahlers 2. symfoni
for første gang i februar 1949, fikk han andre tanker.
Etter denne store musikkopplevelsen fant han ut at han vil komponere
selv, men ble møtt med motvilje av sine lærere
på Musikkonservativet. Det var nemlig ingen der som drev
med det som Arne Nordheim ønsket å komponere, for
Nordheim var facinert av den såkalte 'moderne musikken'
etter at han i Paris fikk høre den første konkrete
musikken. Mens hans stahet førte til at han fulgte sine
drømmer og egne veier. Nordheims musikk er ofte opptatt
av store spørsmål som ensomhet, fortvilelse, døden,
mørket, lyset, varme og humor.
Arne Nordheim har i dag mottatt alle priser og æres-bevisninger
som kan tildeles en norsk komponist, og han bebor Statens æresbolig
for kunstnere, Grotten. Hans første fremtreden som komponist
fant sted i 1954 med "Essay" for strykekvarttett ved Ung Nordisk
Musikkfest i Stockholm. I dag anser han imidlertid Strykekvartett
1956 som sitt opus 1. Nordheim har skrevet verker i de fleste
genre, men hans viktigste instrument er utvilsomt orkesteret.
De tidlige orkesterverkene, som "Aftonland" (1957) for sopran
og kammerensemble, "Canzona" (1960) og "Epitaffio" (1963) er
alle inspirert av den tids søken etter ny klang i tradisjonelle
instrumenter, selv om sistnevnte også benytter eletronikk på
'tape'. Nordheim var svært opptatt av elektronikk i en periode,
hvor rent elektroniske verk, som "Solitaire", kom side om side
med verker hvor elektronikk ble blandet med slagverk eller andre
instrumenter.
I en periode skrev Nordheim også mye for teater, radio, TV og
ballett, hvor han eksperimenterte og sprengte grenser mens arbeidet
skred frem. I 1968 ble han tildelt Nordisk Råds Musikkpris for
"Eco" for sopran, to kor og orkester. Verket markerer begynnelsen
på en ny utvikling, hvor Nordheim visste hvordan han kunne elektrofonis-klingene
lyder fra vanlige instrumenter. Han la også nå de krasse klangene
bak seg, og gjennom de siste tre decennier har han skrevet verker
på bestilling fra hele verden: Greening (1973) til Zubin Metha
og Los Angeles Symphony Orchestra; balletten Stormen (1979)
for Schwezinger Festival i Tyskland; cellokonserten Tenebrae
(1980) til Mstislav Rostropovitsj; Aurora (1983) til vokalgruppen
Electric Phoenix og orkesterverket Magma (1988) til Concertgebouw-orkesteret
i Amsterdam.
Av andre store verk kan vi nevne Wirklicher Wald for sopran,
cello, kor og orkester (1983), bestilt til 100-års jubileet
for Musikkonservatoriet i Oslo og Boomerang (1985) for obo og
kammerorkester til Det Norske Kammerorkester. I 1994 ble det
musikk-dramatiske verket Draumkvædet urfremført ved Det Norske
Teatret som en del av det offisielle kulturprogrammet til De
Olympiske Leker på Lillehammer. Et av hans nyere verk, en fiolinkonsert
tilegnet Arve Tellefsen, ble fremført for første gang
med Oslo Filharmonien i februar 1997.
For å høre noen klipp av Arne Nordheims musikk,
kan du ta en titt her
på Amazon.com. Dersom du ønsker å lese mer
om Nordheim, anbefaler vi "Arne
Nordheim : og alt skal synge!" skrevet av Stein Mehren,
Mona Levin, Oddvar S. Kvam, Kjell Skyllstad. Denne og flere
andre bøker om komponisten Arne Nordheim er tilgjengelig
bl.a. på Larvik
bibliotek.
...
|
|
|
|
 |
|
